hits

I begynnelsen var....

...kjærligheten. Eller det trodde jeg iallefall. 

Jeg var i begynnelsen av 20 årene, og ble swept off my feet...LOVE bombet. 

- jeg var den han hadde letet etter 
- jeg var hans sjelevenn
- jeg var den vakreste, mest sexy, deiligste, morsomste, festligste, kuleste, snilleste, beste, herligste, smarteste...
- simply the best
- og sooom jeg passet til han. Det var bare helt utrolig. Vi var den perfekte match. 
- simple as that

Vi hørte sammen jeg og han. Sa han.

Og den sannheten lot jeg meg lede inn i. Med åpne øyne og åpent hjerte. For det måtte jo være slik? Hvorfor skulle han lyge om hvor fantastisk vi passet sammen? Hvordan akkurat jeg var drømmedama, hans utvalgte. Han delte mine verdier, humor og syn på livet. Han digget musikken min, likte filmer jeg likte. Til og med min yndlingsmat var magisk nok også hans yndlingsmat! Det måtte rett og slett bli oss to, det var meant to be. Han var så sikker, og da ble jeg det og. 

Nå vet jeg at det hele var en spill. Et kalkulert spill for å få meg i garnet. Det er slik psykopater opererer. 

Jeg trodde jeg hadde funnet prinsen som jeg skulle leve glad og lykkelig med alle mine dager.

Istedet ble det begynnelsen på et mareritt av et samliv som nesten tok knekken på meg. Men bare nesten.

Jeg klarte til slutt å komme meg ut. Det var det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Men det er verdt det! Friheten er verdt alt!  

   

En Grinch-fri førjulstid..

Jeg er så fornøyd her jeg sitter her og beundrer mitt overpyntede juletre! Flust av fargerik pynt, glitter og glam og en gigantisk stjerne i toppen! På radioen spiller julemusikk non stop, rundt meg skinner  levende lys i vakre glass og jeg har en varm kopp med te på bordet ved siden av meg. O lykke! 

Det var ikke alltid sånn. 

Jeg kan ikke unngå å tenke tilbake til andre juler - back then da jeg var i forhold med P. Jeg har alltid vært veldig julete av meg, elsket å pynte og gjøre det fint. Og våre to barn var med. Men ikke P. Han gjorde sitt beste for å torpedere. Vår egen Grinchen, det var det han var. Jo gladere og mer feststemt vi var, jo mer grumpy, sur, sint og muggen ble han. Jeg husker jeg trippet omkring og prøvde det meste for å få han i bedre humør. Alt var kjekkere når han var i godt humør. Men i førjulstiden var det en sjeldenhet. Alt var galt: 

  • pynten var glorete og too much og satt opp galt. Han pleide å gå rundt og korrigere på alt vi gjorde: flytte rundt på pynt, rette på girlandere, henge ting opp et annet sted, eller bare ta det ned .... 
  • musikken var suppete, teit og patetisk. Han kunne ta av musikk vi satte på, eller rett og slett sitte og mugge så lenge at vi tok den av selv
  • det ble bare søl og skittent etter baking. Men hvis vi ikke bakte var det og galt "men det må gå an å gjøre det litt ordentlig" "alle andre klarer det"
  • tenne stearinlys var farlig og unødvendig. Vi sluttet å tenne lys.
  • vi brukte altfor mye penger på gaver og tull og fjas- og til mennesker han mente "ikke fortjente en dritt fra oss"
  • idet hele tatt, når jeg tenker meg om, var det ingen mennesker som var verdig hverken gaver, kort, hilsner, telefoner eller oppmerksomhet fra oss, i følge han. Det var gamle feider, nye feider, noe som irriterte han ved dem, noe de hadde sagt, gjort.... de havnet i svarteboka hans... og der stod det mange navn etterhvert.

I førjulstiden ble han enda mer uforutsigbar enn ellers. Reglene ble endret hele tiden. Hvilken rekke i gangen ungenes sko stod ved, smuler på skjærefjølen. Alt kunne irritere han og sette igang et raserianfall. Førjulstiden ble en øvelse i å holde han såpass happy at vi kunne ha det pittelitt kjekt. Alt dreide seg om det. Om han. 

Å lykke. At det er historie. Nå skal det gjøres klart til jul. En boblende glad uhemmet julestemning brer seg, i meg og i huset mitt. Jeg nyter hvert sekund. Hipp hurra for en Grinch-fri førjulstid!

Gode tanker til deg, kjære leser! 

 

 

Hei fredag

Ny dag, og til og med fredag. Hvor deilig er ikke det?

Jeg startet som vanlig dagen ved kjøkkenbordet med begge hendene godt rundt den varmende koppen med te. Sitter der mens jeg hører på stillheten. Ute sludder det, mens inne hos meg er det godt og varmt. Jeg lukker øynene og kjenner litt på hvor heldig jeg er som kan sitte der i en lun morgenkåpe og kjenne teen varme meg. En liten stund for meg selv.

Så er jeg klar for verden. 

Jeg tenker:  

Hver dag er en ny begynnelse, en ny start. Det som var igår var i går, og du kan ikke gjøre noe som helst med det idag. Du kan legge det bak deg hvis du vil. På en måte virker den litt drømmeaktig allerede, gårsdagen. Og morgendagen vet du ingenting om enda, den kan bli som du planlegger, men kanskje ikke.

Vær idag du. Vær i livet. Det skal jeg.

Og hurra, snart er det helg!

Ja, det er litt sånn -

- post traumatic stress disorder -  PTSD - 

Du vil ikke at det skal være deg. 

Du er så mye mer. 

Du er
- styrken som får deg opp av sengen den morgenen du helst ikke ville  
- latteren som sitter løst når du tenker tilbake
- sødmen som når du blåser ut et av de mange stearinlysene du har tent
- varmen når du stryker dine kjære over kinnet
- visshet om hvem du er, der du bokser løs på sekken

Du kunne vært -  redd, engstelig, skrekkslagen, slengt deg ned mellom to parkerte biler fordi du trodde du så han, søvnløs, våknet i svette, stiv, i dødsangst. 

Ja. 

Men jeg tar livet mitt tilbake.

 


 

Lykken er-

Å stå høyt der oppe. På toppen av et fjell. Føle pulsen hamre. Helt alene. Bare Du. 

Queen of the world. 

Og du vet at P aldri hadde giddet eller orket eller sett poenget i å komme opp her. 

Og derfor føles det så deilig. Berusende fritt. 

Som om du står der på toppen og løfter tekoppen din, eller en løftet midtfinger.

Det betyr ikke noe. 

Du er du. Og du står der. Levende. På toppen av verden. Som du eier. Du ruler. Du er fri. 

Ingen kontakt

Jeg hadde vært gift i 14 år, og trodde jeg hadde det greit...
Jeg forstår nå, 4 år etter at jeg brøt ut, at det hadde jeg ikke. Alt annet enn greit, egentlig. 

Når jeg ser tilbake virker det nesten som en drøm. Hele ekteskapet. En vond drøm.

Hvordan er det mulig?

Selv måtte jeg få hele forholdet litt på avstand før jeg begynte å innse hva jeg hadde vært utsatt for. Jeg forlot han. Jeg dro. Men var litt på vei tilbake. Hele tiden. Han hadde det jo så vondt. Det var advokat og politi som måtte si til meg: du kan ikke ha kontakt med han. For jeg ville hjelpe. Støtte. Være der. Han hadde jo det så kipt. Jeg hadde forlatt han. Det var de som fortalte meg: Nei, det er ikke bra for deg. Han er ikke bra for deg. Han kan være farlig for deg

Jeg måtte gå no contact. Ingen kontakt. 

Ingen direkte kontakt med han. Ingen kontakt med hans folk. Ingen kontakt med folk jeg mistenkte kunne ha noen som helst kontakt med han eller hans folk

Det var som å prøve å slukke en skogbrann. Han poppet opp. Via mail. Via facebook, google +. Jeg ble endorsed på LinkedIn. Gamle studievenner kontaktet meg. De hadde blitt kontaktet av han. Jeg bygget et fort. En borg. Rundt meg. Nitidig tettet jeg igjen hvert lille hull. Slettet hver kontakt, hver bekjent, hver person jeg mistenkte. Jeg satt som en liten ms suspicious i min lille No Contact boble.

Men jeg begynte å se klart. Hvem jeg var. Hva jeg hadde vært utsatt for. 

Sakte men sikkert lettet tåken. 

*********

Å forlate en psykopat eller en person som ikke er bra for deg er vanskelig. Det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Men også det viktigste. Og du må redde deg selv. Og det er utrolig viktig, så viktig: å kutte alle bånd, ikke ha noen kontakt, direkte eller indirekte. Bare på den måten kan du selv heles.

Gå videre. Se deg ikke tilbake. 

 

Min kopp te -

En ny start. Et nytt kapittel. En ny blogg.

Det er en blogg om livet etter å ha kommet ut etter et langvarig ødeleggende forhold. Et forhold med en narcissist/psykopat. Det er en blogg om å overleve. Om å bygge seg selv opp igjen. Om å ta livet sitt tilbake. Om å bli kjent med seg selv på nytt.

Først om fremst er det en blogg for deg og meg - for alle som er interessert i å drikke sin te akkurat slik som de selv vil. (ja, for det finnes faktisk noen mennesker som mener at de vet bedre enn deg hva slags te du må drikke) 

Dette er en blogg om gleden ved å være fri, om retten til å være deg og om håp, tro og kraft. Hvis jeg klarte det, så kan også du! 

Jeg håper det vil bli et sted der vi kan dele erfaringer og historier og støtte hverandre! Et sted for gjensidig inspirasjon!

Og hvorfor minkoppte? - det visste jeg den kalde høstmorgenen jeg står ved kjøkkenbenken: 

jeg tar teposen og slipper den opp i det varme vannet i koppen min
jeg smiler
jeg føler det fra topp til tå.
den teen jeg selv vil ha. 
for en lykke.
den TEEN jeg selv vil ha. hurra! 


Og jeg hører på stillheten.

P er ikke her, til å kritisere, kommentere, kalle meg en idiot - fordi jeg velger en annen te enn han syns jeg burde drikke. Ja, det er sprøtt. Men sånn var det å leve med P. Selv et lite valg som det kunne han ikke forbigå i stillhet. 

Så nyt teen din som du selv vil - livsglede i en krus:-)  

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017
minkoppte

minkoppte

38, Bergen

Om livet etter å ha brutt ut av et samliv med en psykopat. Om latter, tårer, tro, håp, styrke og livsglede. En blogg om livet - til gjensidig inspirasjon - for alle som vil velge sin kopp te helt selv!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker