Hei fredag

Ny dag, og til og med fredag. Hvor deilig er ikke det?

Jeg startet som vanlig dagen ved kjøkkenbordet med begge hendene godt rundt den varmende koppen med te. Sitter der mens jeg hører på stillheten. Ute sludder det, mens inne hos meg er det godt og varmt. Jeg lukker øynene og kjenner litt på hvor heldig jeg er som kan sitte der i en lun morgenkåpe og kjenne teen varme meg. En liten stund for meg selv.

Så er jeg klar for verden. 

Jeg tenker:  

Hver dag er en ny begynnelse, en ny start. Det som var igår var i går, og du kan ikke gjøre noe som helst med det idag. Du kan legge det bak deg hvis du vil. På en måte virker den litt drømmeaktig allerede, gårsdagen. Og morgendagen vet du ingenting om enda, den kan bli som du planlegger, men kanskje ikke.

Vær idag du. Vær i livet. Det skal jeg.

Og hurra, snart er det helg!

Krise

Hvordan er det mulig - 

- for mange av de andre, både bloggere og andre, å: føle seg såååå: deprimert, shut out, down, deppa, lei, pissed off, kjipe og slå om seg med kriiiiise. 

Når de ikke har: 
- kjent den skarpe edgen av en tapetkniv mot strupehodet
- hørt en hes stemme hviske dem i øret at de skal dø
- fått føle på kroppen at de faktisk ikke har penger nok til å betale neste regning
- sittet i en slum i Mumbai, India omringet av små barn som ikke vet når de skal få neste måltid

Hva er livet? Hva er perspektivet? Hva er krisen? 

 

  

Ja, det er litt sånn -

- post traumatic stress disorder -  PTSD - 

Du vil ikke at det skal være deg. 

Du er så mye mer. 

Du er
- styrken som får deg opp av sengen den morgenen du helst ikke ville  
- latteren som sitter løst når du tenker tilbake
- sødmen som når du blåser ut et av de mange stearinlysene du har tent
- varmen når du stryker dine kjære over kinnet
- visshet om hvem du er, der du bokser løs på sekken

Du kunne vært -  redd, engstelig, skrekkslagen, slengt deg ned mellom to parkerte biler fordi du trodde du så han, søvnløs, våknet i svette, stiv, i dødsangst. 

Ja. 

Men jeg tar livet mitt tilbake. 

Fuck you. 

 


 

Lykken er-

Å stå høyt der oppe. På toppen av et fjell. Føle pulsen hamre. Helt alene. Bare Du. 

Queen of the world. 

Og du vet at Han aldri hadde giddet eller orket eller sett poenget i å komme opp her. 

Og derfor føles det så deilig. Berusende fritt. 

Som om du står der på toppen og løfter tekoppen din, eller en løftet midtfinger.

Det betyr ikke noe. 

Du er du. Og du står der. Levende. På toppen av verden. Som du eier. Du ruler. Du er fri. 

Ingen kontakt

Jeg hadde vært gift i 18 år, og trodde jeg hadde det greit...
Jeg forstår nå, 4 år etter at jeg brøt ut, at det hadde jeg ikke. Alt annet enn greit, egentlig. 

Når jeg ser tilbake virker det nesten som en drøm. Hele ekteskapet.

Hvordan er det mulig?

Selv måtte jeg få hele forholdet litt på avstand før jeg begynte å innse hva jeg hadde vært utsatt for. Jeg forlot han. Jeg dro. Men var litt på vei tilbake. Hele tiden. Han hadde det jo så vondt. Det var advokat og politi som måtte si til meg: du kan ikke ha kontakt med han. For jeg ville hjelpe. Støtte. Være der. Han hadde jo det så kipt. Jeg hadde forlatt han. Det var de som fortalte meg: Nei, det er ikke bra for deg. Han er ikke bra for deg. Han kan være farlig for deg

Jeg måtte gå no contact. Ingen kontakt. 

Ingen direkte kontakt med han. Ingen kontakt med hans folk. Ingen kontakt med folk jeg mistenkte kunne ha noen som helst kontakt med han eller hans folk

Det var som å prøve å slukke en skogbrann. Han poppet opp. Via mail. Via facebook, google +. Jeg ble endorsed på LinkedIn. Gamle studievenner kontaktet meg. De hadde blitt kontaktet av han. Jeg bygget et fort. En borg. Rundt meg. Nitidig tettet jeg igjen hvert lille hull. Slettet hver kontakt, hver bekjent, hver person jeg mistenkte. Jeg satt som en liten ms suspicious i min lille No Contact boble.

Men jeg begynte å se klart. Hvem jeg var. Hva jeg hadde vært utsatt for. 

Sakte men sikkert lettet tåken. 

*********

Å forlate en psykopat eller en person som ikke er bra for deg er vanskelig. Det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Men også det viktigste. Og du må redde deg selv. Og det er utrolig viktig, så viktig: å kutte alle bånd, ikke ha noen kontakt, direkte eller indirekte. Bare på den måten kan du selv heles.

Gå videre. Se deg ikke tilbake. 

 

Min kopp te -

Min kopp te - 
Ja, det måtte bli det! 
Det vet jeg det øyeblikket jeg står en kald høstmorgen og lager meg en kopp te. 
Føler det fra topp til tå.
Den teen jeg selv vil ha. 

For en lykke. Den TEEN jeg selv vil ha. Hurra! 

Og jeg hører på stillheten.

HAN er ikke her, til å kritisere, kommentere, kalle meg en idiot - fordi jeg velger en annen te enn han syns jeg burde drikke. Ja, det er sprøtt. Men sånn var det å leve med en psykopat. Selv et lite valg som det kunne han ikke forbigå i stillhet. 

Dette er en blogg om å leve med PTSD. Det er en blogg om livet etter å ha kommet ut etter et langvarig forhold med en psykopat. Det er en blogg om å overleve. Om å bygge seg selv opp igjen. Om å ta livet sitt tilbake. Om å bli kjent med seg selv på nytt. For du er ikke den du var før. Og det er kanskje bra?

Det er en blogg for deg og meg og for alle som er interessert i å drikke sin te akkurat slik som de selv vil. 

Det er en blogg om retten til å være fri, retten til å være deg.

Retten til å drikke den teen du vil. Livsglede i en liten kopp te. 

Basta. 

 

Les mer i arkivet » November 2017
hits